2) Nemndas vurderinger:
Det er på det rene at det ble inngått en fastprisavtale mellom partene i form av en totalentreprise. I tillegg til rørleggerarbeider var det også nødvendig med arbeider av snekker, elektriker, murer og maler. Innklagede hadde innhentet priser fra underentreprenørene og gitt et samlet tilbud på kr. 263.591,- som ble akseptert av klageren. Det var da den gang tilbudet ble akseptert utvilsomt slik at innklagede skulle administrere alle underentreprenørene og at klager kun skulle forholde seg til innklagede hva gjelder diskusjoner og samtaler "under marsjen", betalinger og eventuelle reklamasjoner.
Rett før oppstart ble det avtalt mellom partene at alle underentreprenørene skulle sende sine fakturaer direkte til klageren som da også skulle betale direkte til disse. Det er en viss uenighet mellom partene om hvorledes denne ordningen egentlig oppsto. Klager mener at forsalget nærmest kom helt uoppfordret fra innklagede slik at klager skulle spare noe og innklagede slippe å behandle og vidreformidle fakturaene. Innklagede selv mener at forslaget kom fordi klager mente at jobben ble "for kostbar for klager, og det ble nødvendig å finne alternativer for å oppnå besparelser i prosjektet". Nemnda bemerker at forslaget fremkom og endringen avtalt samme dag som innklagede skulle starte opp arbeidene. Det ble ikke sagt noe om hvor mye klageren ville spare og ingen endringsavtale ble inngått. Eventuelle konsekvenser av endringen utover at klageren ville spare noe penger, ble altså aldri avklart eller i det hele tatt diskutert. Nemnda ser det for øvrig slik at den smule uenighet omkring hvorledes endringsavtalen oppsto, ikke er avgjørende for nemndas resultat. I sin henvendelse til underentreprenørene som klager fikk kopi a, ble det bare sagt "vi har avtalt med x(klager) at alle fag sender faktura direkte til han når badet er ferdig. Han sparer da påslag på dere som underentreprenører, og jeg tar kun et honorar for koordinering av jobben". Klager har fremhevet at han ved dette ikke uten videre kunne forstå at han nå ikke lenger hadde å gjøre med en totalentreprise hvor han bare skulle forholde seg til totalentreprenøren. Det ble ikke sagt noe om dette, og man forholdt seg heller ikke slik i praksis under hele prosjektperioden. Klager henvendte seg bare til hovedentreprenøren når det var forhold som gjaldt underentreprenørenes arbeid. Han ble i denne prosessen aldri meddelt av sin kontraktspart at man nå hadde en annen kontraktsrettslig situajon og at han derfor måtte kontakte den aktuelle underentreprenør direkte.
Partene er enige om at det utvilsomt ble gjort en feil da ventilasjonsrøret ble lagt av snekker (det skjedde etter at rørlegger hadde lagt sine rør), ganske tett inntil varmtvannsrøret uten at ventilasjonsrøret ble isolert. Enten skulle det ha vært isolert, eller så skulle rørene ha vært lagt lenger fra hverandre. Partene er enige om at det er dette som har vært årsaken til frostpluggen som oppsto og som medførte at det ikke blir varmt vann i dusjen ved sterk kulde. Selv om det er slik at ventilasjonsrøret ble lagt etter at innklagede hadde lagt sine rør, ble veggen ikke lukket før en god stund senere og innklagede var ikke ferdig med sine arbeider. Veggen måtte også åpnes opp igjen senere på grunn av en feil som var gjort. Det hadde med andre ord vært meget enkelt for rørlegger å oppdage hvorledes rørene lå.
Det er utvilsomt slik at det ble inngått en avtale om en totalentreprise med innklagede som den prosjekterende og den som innhentet og skulle administrere alle underentreprisene. Innklagede mener at denne avtalen ble endret ved at det ble avtalt direkte fakturering. Det ble imidlertid ikke sagt noe hverken muntlig eller skriftlig til klager om dette, og at han, hvis han ønsket direkte fakturering også måtte forholde seg direkte til underentreprenørene deretter, både under byggeprosessen og senere. Selv om det er slik at klager forsto at han ville spare penger på denne prosessen og at endringen ikke ble gjort utelukkende for at innklagede skulle være hyggelig, er det her innklagede som er den profesjonelle part. Når en endringsavtale som kan ha store konsekvenser for en forbruker blir inngått, er det den profesjonelle parts plikt å klargjøre konsekvensene av avtaleendringen. Dette hadde også innklagede alle muligheter til å klargjøre under byggeprosessen, men gjorde det aldri. Dette selv om klager mange ganger kontaktet ham vedrørende underentreprenørenes arbeider. Rettslig sett kan det vises både til håndverkeren som den profesjonelle part, hans veiledningsplikt og til vanlig avtalerett. Det kunne på ingen måte fremstå som så opplagt for klager at han ved aksept av endringen ikke lenger kunne forholde seg utelukkende til innklagede. At han ikke forsto dette, vises også helt klart ved at han som nevnt aldri under hele prosessen forholdt seg til andre enn innklagede. Senest ved disse mange henvendelser måtte innklagede ha redegjort for klager for konsekvensene av endringsavtalen.
3) vedtak:
1) Klagen tas til følge ved at klager ikke er forpliktet til å betale fakturaen fra klager for feilsøkning og klager må utbedre mangelen uten kostnad for klager.
2) Avgjørelsen er enstemmig.
Under behandlingen og avgjørelsen har nemnda bestått av: Annita Magnussen og Jens Petter Bull (Huseiernes Landsforbund), Martin Rynning og Trond Martinussen (Rørentreprenørene) og Peter Chr. Meyer (nemndas leder). Møtet ble gjennomført digitalt.