Uenighet om ferdigstillelsesgrad, hvem som hadde skyld i manglende dokumentasjon m.m. krav om erstatning for tapte husleieinntekter.

2) Nemndas vurderinger:

Nemnda vil først nevne at den legger til grunn for saksbehandlingen at klager da innklagede ble engasjert til å forestå de elektriske arbeidene i forbindelse med renovering av klagers utleieleilighet i Oslo på ca 25 m2 var å regne som forbruker. Håndverkertjenesteloven som er grunnlaget for nemndas virksomhet og kompetanse, gjelder bare for forbruker ved hans/henns engasjement av en håndverker. I forhold til skattereglene er det slik at grensen mot hva som er å regne som "virksomhet" ved utleie av leiligheter er skjønnsmessig, men kan i gjennomsnitt trekkes ved utleie av 5 enheter eller flere. Det må legges til grunn at omtrent den samme grense vil gjelde også i forhold til fortolkningen av begrepet "forbruker" i relasjon til de deler av vårt lovverk som regulerer deres rettigheter og plikter.

Innklagede har utført et i forbrukerforhold å regne relativt betydelig arbeid for klager. Det ble gitt et fastpristilbud på kr. 107.062,50 inkl. mva som ble akseptert. Under befaring i leiligheten ble diskutert og avtalt at også visse tilleggsarbeider skulle utføres. Disse ble ikke nedfelt skriftlig, men det har ikke vært uenighet mellom partene om hvilke arbeider det er snakk om. Uenigheten rundt disse gjelder at klager har ment at de skulle utføres av innklagede som en del av deres fastpristilbud. Slik klager ser det, skulle de altså utføres "gratis". Innklagede derimot aksepterer at de hadde påtatt seg å utføre også tilleggsarbeidene, men da mot vanlig betaling i henhold til medgått tid og forbruk av materiell. Nemnda mener nok at det kan virke lite profosjonelt av innklagede ikke å bekrefte tilleggsarbeidene for eksempel ved en mail eller sms, men er likevel av den oppfatning at innklagede må kunne fakturere for denne del av de samlede arbeidsoppgavene. Har man gjort en jobb man er engasjert for, skal man normalt også ha betalt for jobben. Den som hevder at han skal få noe uten å betale for det, har en viss "bevisbyrde" som nemnda mener at klager her ikke har oppfyllt. Hva besto så disse tilleggsarbeidene i? Dette er noe uklart for nemnda, men arbeidene er listet opp av innklagede (og ikke bestridt av klager)som:

- Montering av stikk på hver side av døren inn mot stuen, montering av glasset på taklampen i stuen, montering av ny glassramme for brytertablå i stuen samt montering av nye Alurammer for brytertablået i gangen.

Det anses på det rene at noe av denne jobben er utført, men det er uklart hvor meget. Innklagede har selv vurdert det slik at det er utført omtrent like meget som verdien av det arbeid som gjenstår av det opprinnelige tilbud. Av den grunn har innklagede fakturert hele summen selv om han altså erkjenner at noe arbeid står igjen.

Innklagede selv mener at han var omtrent ferdig med sin entreprise den 31.01.20. Det er imidlertid ikke avholdt noen ferdigbefaring og nødvendig dokumentasjon er heller ikke utferdiget. Nemnda ser dette som kritikkverdig. Begge parter hevder imidlertid at den annen ikke har vært mulig å avtale noe som helst med. Her burde nok innklagede ha sørget for nødvendig dokumentasjon for manglende medvirkning fra klagers side. Det måtte ha vært uproblematisk for innklagede å foreslå for eksempel 3 møtedager med en ukes mellomrom og sende et skriv både pr. mail og eventuelt også i form av et rekommandert brev hvor klager bes om å velge dag. Det må da være åpenbart at det hadde vært mulig for klager enten selv å være til stede en av disse dager eller engasjere en annen person. Begge partene må derfor bære et betydelig ansvar for at denne sak nå står der den står. Det er viktig at entreprisen blir ferdigstillet og nødvendig lovpålagt dokumentasjon blir utferdiget. Dette må innklagede ganske enkelt gjøre. Hvis klager virkelig vil nekte innklagedes folk adgang til leiligheten, er det dog lite innklagede kan gjøre, hvoretter den fastlåste situasjon i så fall fullt ut blir klagers eget ansvar.

Det ser for nemnda ut som om mye av problemene mellom partene har vært sikringsskapet. Det er derfor nødvendig for nemnda å ta for seg dette forhold. Allerede under befaringen i forkant av at tilbudet ble utarbeidet ble det presisert fra klagers side at han ønsket at skapet skulle være minst mulig, ikke større enn det eksisterende, men helst mindre. Nemnda anser det som bevist. Nemnda ser det imidlertid ikke som bevist at klager sa at han ville ha et 2-raders skap. Det skulle bare være minst mulig. Det innklagede da gjør er å bestille og besørge montert et skap som var en del større enn det gamle, et såkalt 3-raders skap. Det ble uten videre felt inn i veggen i gangen uten at klager ble konsultert. Klager protesterte i etterkant på dette, etter nemndas syn reklamasjonsmessig i tide. Det ville ha vært noe annet om klager var blitt vist skapet på forhånd og godkjent det. Klager reklamerte også skriftlig på skapet. Innklagede svarte da at dette var et 3-raders skap og at det var nødvendig for å få tilstrekkelig plass til alt som skulle inn der. Dessuten sa innklagede, så finnes ikke 2-raders skap lenger i markedet. Til dette svarte klager "OK". Dette fortolker innklagede slik at skapet er godkjent. Klager benekter dette. Han undersøkte og fant ut både at 2-raders skap fortsatt finnes i markedet samt at det faktisk ville ha vært nok plass i et sådant. ELKO som hadde levert 3-raders skapet har bekrefet dette og tilbød seg også å levere et 2-raders skap gratis. Innklagede aksepterte å skifte til dette, men ville da ha betalt for arbeidet. Det skal tilføyes at klagers begrunnelse for at han ikke ønsket 3-raders skapet var at han finner det mindre "estetisk". Det er montert i gangen rett innenfor inngangsdøren til leiligheten og - sier han- ser mer skjemmende ut enn et mindre skap.

Nemnda ser det slik at det er utvilsomt at klager hadde kommunisert at han ønsket seg et minst mulig skap. Innklagede kjøpte og monterte imidlertid et større skap uten å få godkjennelse fra klager på forhånd og til tross for at et 2-raders skap hadde vært tilstrekkelig og også finnes på markedet. Nemnda er ikke enig med innklagede i at klagers "OK" må tolkes som en godkjennelse av skapet. Når dette er sagt, mener nemnda at innklagede ikke bør pålegges å skifte ut skapet kostnadsfritt for klager. Det er felt inn i en vegg, og selv om nemnda ikke så lett kan estimere de samlede kostnader ved et skifte, er det åpenbart at dette vil være relativt kostnadskrevende sett i forhold til det som oppnås. Når nemnda også tross alt mener at det er betydelig bedre med et 3-raders skap hvor det er enklere å jobbe og hvor det i tillegg er plass til flere utvidelser senere og det skap som er montert tross alt ikke er veldig mye større enn et 2-raders, mener nemnda at det vil være uforholdsmessig å pålegge utskiftning. Det er vel også mulig å henge et tappe eller bilde over for å dekke skapet. Nemnda vil imidlertid i stedet innvilge et visst skjønnsmessig prisavslag, noe nemnda kommer tilbake til.

I selve klagen har klageren krevet kr. 80.000,- i prisavslag, kr. 5000,- i erstatning samt at sikringsskapet skiftes. Senere er dette noe endret og utvidet til et krav om erstatning med kr. 10.000,- pr. måned fordi leiligheten ikke har kunnet leies ut. Klager er bedt om å dokumentere/sannsynliggjøre på en bedre måte at han faktisk ikke har kunnet leie ut leiligheten slik at han har lidd et betydelig økonomisk tap. Dette har han ikke gjort. Det påstås bare at siden det elektriske ikke er ferdigstillet så er det ulovlig å leie ut. Nemnda skal her bemerke at det er opplyst og ikke bestridt av klager, at leiligheten faktisk var leiet ut og bebodd i hele den perioden da innklagede utførte sine arbeider. Nemnda har da vanskelig for å se at utleie når arbeidene i det alt vesentlige var ferdigstilt ville ha vært umulig eller uforsvarlig. Når nemnda også ser det slik at klager har et medansvar for den situasjon partene står i, blir krav om erstatning å avvise.

Det er slik at det gjenstår noe arbeid av fastpristilbudet, men antagelig ikke meget. Det er ikke mulig for nemnda å si hvor meget og hvilke kostnader det vil medføre. Det er imidlertid nemndas oppfatning at innklagede må pålegges å gjøre de arbeider som er nødvendige for å kunne utarbeide de lovpålagte dokumentasjoner. Innklagede kan ikke kreve fullt oppgjør av fastprisavtalen før dette er utført. Nemnda vil ikke pålegge innklagede å utføre noe "opprettingsarbeid". Klager får eventuelt engasjere andre til å utføre dette. Det samme gjelder de resterende tilleggsarbeider hvor i det minste noe er utført. Innklagede kan ikke kreve noe betaling for dette. Klager innvilges også et skjønnsmessig prisavslag med kr. 3.000,-. for skap og for opprettingsarbeidene. Innklagede må nå sørge for å finne et tidspunkt for de avsluttende arbeider. Hvis klager ikke vil medvirke, må innklagede sørge for å kunne dokumentere dette, noe som ikke burde være for vanskelig.

Nemnda føler til slutt behov for å bemerke noe som partene sannsynligvis allerede har forstått, nemlig at det er nemndas syn at partene burde ha løst denne uenigheten seg i mellom uten å måtte involvere hverken håndverkerklagenemnda eller rettsapparatet.

3) Vedtak:

1) Innklagede pålegges å utføre hos klager i hans utleieleilighet nødvendige restarbeider av det aksepterte fastpristilbud samt deretter å sørge for at lovpålagt dokumentasjon blir utarbeidet. Før dette er utført kan innklagede ikke forfølge sitt krav på fastprissummen.

2) Klager innvilges et prisavslag stort kr. 3000,- inkl. mva.

3) for øvrig avvises klagen.

4) Avgjørelsen er enstemmig.