2) Nemndas vurdering av saken:
Det er på det rene at det ble inngått en fastprisavtale. Tilbudet ble utarbeidet etter befaring, men uten at tilbyderen hadde noen mulighet til å foreta en nærmere inspeksjon på taket. Det er ikke bestridt at klager ønsket en fastprisavtale. Innklagede kunne meget vel tatt oppdraget som et regningsarbeide. Klager ønsket imidlertid sikkerhet for at hun hadde tilstrekkelig økonomi til å gjøre opp for seg. Det er også på det rene at det bare ble innhentet et anbud.
Arbeidene ble gjennomført slik beskrevet i tilbudet, bortsett fra at skottrennene ikke var blitt skiftet, jfr. ovenfor under gjennomgang av sakens faktiske side. Produksjon av denne samt tilpasning og beslag er det derfor kreditert for.
Når det gis et fastpristilbud på et oppdrag hvor det ikke er mulig med en nøyaktig besiktigelse og konttroll i forkant, er tilbyderen nødt til å legge på noe for mulge uforutsette omstendigheter som kan oppstå. Dette er fullt ut legitimt. I dene forbindelse ønsker nemnda å fremheve at klager etter eget valg ikke innhentet mer enn et tilbud. Hun kunne ha innhentet flere og da valgt det som for henne fremsto som billigst og best. Klager må langt på vei selv ta konsekvensen av dette valg. Når det er inngått en fastprisavtale er utgangspunktet klart. Viser det seg at arbeidene blir enklere å utføre enn hva tilbyderen hadde fryktet, er det hans fortjeneste. Motsatt, vil han kunne tape penger hvis det viser seg at oppdraget blir mer komplisert enn han hadde lagt inn i tilbudet. Da kan han som den store hovedregel ikke kreve tilleggsbetaling. Han skal da heller ikke måtte finne seg i fradrag hvis darbeidene viser seg å være enklere. Her går det dog en grense. En tjenesteyter skal ikke kunne kreve et helt urimelig beløp for et arbeid. Det gjelder selv om tilbudet er akseptert av den annen part. En avtale kan etter omstendighetene rammes av avtalelovens § 36 som urimelig slik at den må revurderes eller helt må falle bort. I vår sak, vil det selvsagt bare kunne være snakk om revurdering.
Nemnda ser saken slik at det vanskelig kan hevdes at det beløp som kreves er så urimelig at §36 kommer til anvendele. Både etter Juridisk teori og rettspraksis er det konstatert at det ikke skal være lett å nå frem med en anførsel om revisjon på grunn av urimelighet. Det gjelder avtalefrihet mellom to parter. Det var ikke slik at klager var under press for å akseptere det tilbud som ble gitt av innklaged. Det hadde vært fullt mulig, og kanskje også anbefalelsesverdig å innhente tilbud fra flere tjenesteytere, noe som ikke ble gjort.
Nemnda har også vurdert den pris som er gitt på de konkrete arbeider som skulle utføres. Den kan ikke se at prisen fremstår som urimelig. Den kan virke høy, men som nevnt ovenfor, må det være legitimt av en tilbyder i en slik situasjon å sikre seg mot overraskelser.
Nemnda vil bemerke at det selvsagt var uheldig med den del av fakturaen som måtte krediteres, og at dette nok er en viktig grunn til den skepsis klager fikk overfor innklagede. Det kan imidlertid ikke føre til at avtalen må revideres. Det samme gjelder det forhold at innklagede ikke har villet oppgi materialpriser. Dette gjøres normalt ikke ved fatpristilbud. Da er materiell og priser, tilbyderens risiko. Det er da ikke slik at han senere skal måtte oppgi dette for at den annen part skal kunne foreta en etterkalkyle.
Nemda ønsker også å bemerke at det er slik at et blikkenslagerfirma normalt også utfører arbeid på sitt verksted som også må tas med i betraknting ved en senere bedømmelse. Materialet er ikke "hyllevare".
Til slutt vil nemnda også tillegge at det fremstår som uheldig hvis det er slik som klager hevder, nemlig at hele fakturaen - inklusive det krediterte beløp- ble sendt til inkasso da betalingen uteble. Det kan imidlertid ikke få noen konsekvens for nemndas avgjørelse.
3) Vedtak:
1) Klagen avvises.
2) Avgjørelsen er enstemmig.
Nemnda har under behandlingen og avgjørelsen bestått av: Annita Magnussen og Jens Petter Bull (Huseiernes Landsforbund), Kasper Kaarbø og Pål Sagen (VBL) og Peter Chr. Meyer Nemndas leder)